Reisebrev fra Burma: 15 timer på bussen

Reisebrev fra Myanmar

 Mandalay 13.05.12

Av Atle Roger Mydland

Jeg er på et kristent møte i Mandalay, omtrent midt i Burma, eller Myanmar som det nå skal hete.
Det er morsdag, og da skal hele møtet være for, til og av damer. Det er ei eldrende Kareen- dame som skal tale.

I hennes landsby hadde de hørt at tigrene ikke spiste kristne, så derfor valgte landsbyen å bli kristen. Bedre å bli kristen enn oppspist av en tiger!

Den bitte lille dama må stå på en krakk for å rekke over talerstolen, «men selv om jeg er liten kan jeg preke  langt», lover hun....

Jeg faller i tanker,  oversettelsen uteblir, og jeg holder på å sovne....

Siste natt var en av de lengste så langt i mitt liv.  Jeg  er på vei hjemover etter flere dager med intense besøk og naturopplevelser.

En lang busstur

I går kl 14.00 startet vi på den 500 km lange turen med buss fra Kalemyo (nord-vest) til Mandalay i midten av landet.
Bussen vi kom hit med hadde aircon og seter som kunne legges litt ned. Denne bussen hadde ingen av delene og manglet enda flere.  Jeg ønsket ikke å ha bagasjen min med beina. Når du skal reise 13 timer med buss er det godt å få strukket  litt på beina av og til. Men da jeg kom til plassen min hadde nok noen funnet ut at det var alt for godt sted til ikke å fylle opp. Med beina oppunder haka, og min egen bagasje mellom knærne startet turen. Vi var siste buss ut av omtrent 10 busser. Alle bussene var av samme type, gamle utgåtte busser fra Japan. Vår buss hadde  det dekkende navnet "Hero of Japan".  Tenkte på han som hoppet ut i fallskjerm for første gang, hoppet ut som sistemann, og kom ned som nummer en.... Vår sjåfør var flink. Jeg kan ikke spillereglene i dette landet, men det må være noe i nærheten av å samle mest mulig folk underveis, i en allerede fullastet buss, og så komme fram til målet som første mann.

Jeg hadde nettopp hatt både diaré og spy en dag, og hadde ikke klart å spise nok. Nå på denne reisa fikk jeg svi ekstra. Magen rullet og veltet på seg i alle svingene og humpene.

Jeg liker å se landet jeg er i, og buss er en av de beste måtene å se det som er mellom byene. Her er grubling over hvilken vei og buss som er best overflødige, det er bare ett alternativ. Blir det regn må vi stoppe. Fikk vite at veien var stengt i to dager før vi nå kom.  Det kunne merkes på veien, det var ikke vaskebrett, ikke vaskefat en gang, men badekar.  Og for å beskrive ruta enda bedre; hvis du kjører oppt il øvre-Lauvås og ned igjen og tenker på hvordan veien var før den ble asfaltert, og lenge før løpa til Trond Lauvås brant ned, så va det slik, bare ikke en gang, men i 13 av de 15 timer turen til sist tok.

Ola Lastebil Den har bremser, styring og en god sjåfør. Det er ca 1900 høydeforskjell  mellom denne landsbyen og slettelandet under, og det er en svingete smal og laaang bakke. Du så fort det sko gått!

Jeg kan klage på bussen , og jeg kan klage på temperaturen. Musikken er vel som forventet, forvrengt og skrikende blanding av southern gospel og melodi grand prix på burmesisk. Noe gode etterligninger, andre malplasserte i jungelen vi kjører gjennom.

Og - mens jeg klager litt..., og jeg burde vel ikke skrive det høyt..., men burmeserne er med min lille kunnskap, noe mellom Indias  mindre rensligjet og Thailands renslighet. Hvert land har sine særpreg som vi utenforstående prøver å sette i bås, for å kunne forstå landet og kulturen. Vår oppfatninge er heldigvis ofte feil, men interessant allikevel å legge merke til  forskjellene.

Søppel går ut av vinduet -og spyttklysene også. Bare det at de går ut ett vindu og inn mitt vindu....

Det er foresten kanskje noe av det mest typiske i dette  landet: spyttingen, de spytter over alt, også innendørs.  De røde klysene gir en rødfarge til asfalten og alle hjørner i trappeoppgangene. Det er egentlig et naturprodukt sammensatt av bark og noen røtter. Det er oppkvikkende og gir de flotte røde smilene, og tennene blir sterke, sier de.

Langs manipur-elva

Ja jeg liker å se landskapet. De første  milene sørover går over vide risåkrer med spredt bebyggelse. Vi kjører langs Manipur-elva som kommer fra India. Selv om elva er nesten tørr er det mye aktiviteter langs breddene. Det er vel ikke riktig sted for hvitvasken. Tross den hete sola er kvinnene i full gang med å bade seg selv og vaske klær. Guttene stuper,  hopper og leker, mens ei mor får hjelp av den lille dattera til å bade grisungen.

Arbeidsomme dyr

Jeg har bodd snart 5 år her i Asia, men dette er første gang jeg ser okser som arbeider.  Vi har lett for å si at thaiane er litt late eller kanske avslappede til livet og morgendagen. Kanskje vi fra vesten skulle lært noe av det å nyte livet nå?
Det er vakkert å se, nesten som å reise bakover i tid. Støvet står rundt oksene som går i spann forran en treplog med mange  tre skjær. Kanksje det var det vi kalte hårv? – Utrolig hvor fort gammel kunnskap forsvinner....  Det er et praktfullt skinn i den synkende sola.  Kusken står på treverket og styrer dyra.

I thailand er oksene for late, de vil bare spise grass, akkurat som vi vil slappe av og spise ris, sier thaiene.  Men egentlig er det vel utviklingen som endrer på bruken. Nå har de små tohjulinger eller traktorer nesten over alt og til nesten all type arbeid.

Nyheter

Min venn bretter opp en avis og forklarer at det er demonstrasjoner i hovedstaden. Myanmar er det landet i verden som har laveste industriarbeidslønn. Men det de demonstrer mot er behandlingen. Normalt er det 6 dagers arbeidsuke og 8 timers arbeidsdag, men om de ikke vil jobbe utover dette, vil de ofte måtte finne seg et annet arbeide.  Men det sommer enda værre er behandlingen  ved fravær;

Ei månedslønn kan være på 50 000 Kyat, er de syke, får de 8000 Kyat trekk for hver dag.

Avisen forteller også om den sør-koreanske presidenten som er på besøk. Det er store sikkerhetstiltak i hovedstaden. Myanmar har vært en nært alliert med Nord-Korea. Og denne oppmykningen i Myanmar, og til og med vennskap med Sør-Korea anses å være en trussel mot alle Nord-Koreanere i Myanmar og for de lange båndene til Pyongyang.

Mørket senker seg samtidig som landskapet forandrer seg fra sletter til jungel og mer kuppet landskap. Det jeg ser av landskapet er flott, men det jeg kjenner av landskapet er ikke like godt, det går opp og det går ned. Veien slynger som en liten sti gjennom jungelen uten mål og retning.

 

Jeg må bare innrømme at jeg har det svært komfortabelt i forhold til andre reisende

Forran oss har en annen buss fått problem. To andre busser står og venter på å komme forbi på den smale og gjørmete veien. Vi  slipper ut av bussen, dette vil ta tid, tenker jeg...  Etter en time er hjulene på plass på bussen som har stengt veien, - og vi kan rulle videre. Etter fire timer stanser vi på en veistasjon. Motoren skal kjøles med kalt vann, og  vi må selv late vårt vann.  I Laos er det en uskrevet regel at damene går bakover og mennene framover langs grøftekanten. Så vannes jungelen. Her er det ikke slik. Damene bare setter seg der rett ved min side....  Og hva verre er i mine øyne, noen av damene bare holder ut skjøtet og slippe fossen ut – stående!  Kanskje jeg ikke skulle skrevet dette, men det er en observasjon, og min venn. Forklarer etterpå at det er helt vanlig. Jeg må ikke tenke på hvordan det går an.... En kunst  som sannsynligvis ikke lenger finnes i vesten.

Noen av disse stoppestendene er mer "utviklet". De serverer middag, og du kan få kaffi  med sukker og melk. Magen er i opprør, og jeg får bare ned litt.  Jeg gleder meg over at det går så pass greit, beina kan fortsatt brettes ut, og ryggen er beinere enn på lenge.  På disse stoppestedene er det do. Men i mørket som nå regjerer, vil jeg hverken prøve eller anbefale  det.

En annen buss har fått problemer, og blir stående igjen når vi reiser.  På veien møter vi både motgående og medgående busser som har måtte gi opp. Dekk sommer punkterte, en aksling brutt, girkassen i stykker.... Kommer vi fram er det et under, tenker jeg. Heldigvis har vi dagen forran oss før vi i morgen kveld skal ta buss videre til hovedstaden.

Det blir natt, jeg sliter med å finne stilling til å sove. Setene er trange, begge veier. Vi har fått beskjed om å ikke ha armene ut av vinduet. Det forstår jeg nå, for greinene pisker mot bussida, og av og til rekker helt inn til meg.  Jeg får medynk med min venn fra Laos som var i  fengsel i  to måneder med armer og føtter i stokken.  Nå etter bare 9 timer har jeg lite følelse i de lavere deler. -og jeg stiller spørsmålstegn med behovet for alle de skarpe metallkantene  og skruer som stikker ut av inventaret og møter meg i hver sving og hump.

Asiater er  normalt veldig vennlige, og burmeserne kan også ofte litt engelsk. Noen forteller at dette er første gang de reiser hjemmefra, fra provinsen, folket og språket. De er spente på det nye livet og hva som møter dem der framme. Andre har vært hjemme på en liten tur og skal fortsette studiene i byen. Jeg møter en som er mer enn vanlig snakkesalig. Han er akkurat ferdig med 7 års teologistudie i Rangoon. Jeg spør hva han drømmer om og ønsker for livet.  - Det er å flytte hjem igjen og jobbe på ett av de hundre barnehjemene som er i den byen, er svaret.

Folk begynner å bli trøtte, samtalene på stoppestedene blir mindre. Når det fornødne er gjort blir vi sittende  eller stående og vente på stokken som venter oss og beina der inne.  Måtte denne reisa heller snart ta slutt!

Men det er ikke  hele opplevelsen.... Over oss står en hvelving av tindrende spottlighter. De lyser ikke opp, men de gir en følelse av uendelighet, eller evighet, noe som er større enn denne reisa.  Sirissene og froskene  gir oss et englekor så sterkt at det tydelig kan høres når bussen igjen starter opp og vi blir ropt inn til siste etappe.

Hva som ellers kunne vært sagt om denne lange natta vet ikke jeg, tror søvnen til sist nådde meg i en sving eller hump. Jeg våknet da lyset igjen begynte å gjøre mørket til skamme og gi konturer til landskapet. Vi var tydelig over på andre siden. Her var det flatt og utstragt, nesten som en evighet.  En uendelighet, selv om vi ikke kan ha kjørt lengre enn noen timer..... Folk begynner etterhvert å våkne til liv  i landsbyene. Vi ser bål og folk som gjør istand redskap til en ny dag, som sikkert ikke blir så ulik den forrige og dagene som kommer. Med mine briller er nå verden en evig lang reise, Jeg håper på et sted med dusj og plass til å strekke ut beina.

Så sitter jeg her. Kareen dama taler fortsatt.... Jeg er ikke allene om å ha vært på reise, og noen er fortsatt langt borte. De nikker  med hodene.

Jeg vet at jeg neppe vil ta denne reisa igjen, og jeg vil ikke anbefale reisa til alle heller. Men for noen vil det å reise på landeveien i Myanmar fortsatt gi store opplevelser og dype intrykk.
Staten jeg besøkte er offisielt åpen, men lokalt stengt. Om litt vil veien sansynligvis utbedres, bussene byttes ut, - og turistene strømmer til for å nyte det lille som finnes igjen av urørt natur og kultur.