Ny framtid med nye klær: Symaskinprosjektet

Grac Training Center

Ny framtid med nye klær.

Mrs Niang Hau Vung (navnet betyr rik og overflod) er 48 år.

Faren kom fra en fattig familie i Chin staten, nær grensen til India. De ønsket å komme seg ut av fattigdommen, og gav derfor barnet et "rikt" navn. Faren var soldat, men ble skutt i siden under borgerkrigen i 1962. De startet forretninger og gjorde det rimelig godt. Men da sosialistene vant, ble alle pengene verdiløse. De mistet alt de hadde spart, og ble igjen bønder som alle de andre.

Hau Vung ble gift med en soldat da de var unge. Han drakk veldig mye og fikk skader av alkoholen. Han måtte legges inn på sykehus tre ganger, og da måtte de ta opp lån for å betale sykehuset. Siden da har hun måttet betale ned på lånet. Etter 20 års ekteskap døde mannen i 2004. Påkjenningen og sorgen var så stor at datteren som da var 17 år ikke kunne snakke på 3 mndr.

Etter at mannen døde måtte Hau Vung forlate militærlandsbyen og tryggheten de hadde der. Normalt skulle en enke av en soldat bli tatt vare på av myndighetene. Slik var det ikke. Uten penger og noe sted å bo måtte hun reise hjem til familien i fjellene. Men heller ikke familien tok imot henne. (Når en kvinne gifter seg, forlater hun sin familie, og tilhører heretter familien til mannen). Familien til mannen ga henne et gammelt hus å bo i. Hun fikset opp huset for 170 $. Men de var ikke snille med henne, og siden hun ikke hadde sønner, tok de huset tilbake. Hun hadde ingen steder å dra.

Ei lokal kirke tok seg av henne, og viste henne ekte kjærlighet og omsorg. Dattera fikk bo i ei annen kirke ikke langt unna. Varmen i kirken og alle de gode menneskene der smeltet etterhvert isen. Stoltheten var også borte. Hun sa til pastoren at hvis han kjente noen som trengte hjelp, en tjener eller slave ville hun dra, samme hvor det skulle være.

Pastoren kjente til et barnehjem i Rangoon som hun kanskje kunne hjelpe til i. Kort tid etter reiste hun og datteren den to dager lange reisen fra fjellene til hovedstaden Rangoon.

Barnehjemmet som ledes av pastor Mang og den lille menigheten hans har ca 20 barn i en liten leilighet. De to fikk bo der, på gulvet sammen med barna. Hun ville ikke få betaling, men mat og en plass å sove. Barnehjemmet har ingen inntektskilder, så det kunne ikke være snakk om betaling. Ofte er det også vanskelig å få tak i nok mat. Selv om de ikke har mat hver dag har de det godt, sier hun. "så får vi litt fra Buddhist munkene, av det de har til overs!"

Flere av jentene i barnehjemmet er nå voksne og ferdige med skolegangen. De har ikke penger til videre studier, og å flytte kan de heller ikke. I februar 2010 kjøpte vi 5 gode symaskiner. Målet var å gi jentene en enkel utdanning og eget levebrød. Etter 6 måneder har "Grace training center" ekspandert til 19 symaskiner. 12 jenter er under opplæring og stråler når jeg studerer arbeidet deres. To damer fra en landsby utenfor Rangoon har reist tilbake med to symaskiner. De skal betale symaskinene tilbake i løpet av et år.

Hau Vung ser på datteren som også sitter og syr; "hvis vi ikke hadde kommet hit vet jeg ikke hvordan det hadde gått med oss". Våre bønner blir hørt, og det er vår styrke. Nå, gjennom dette symaskin-prosjektet, har datteren min og jeg en framtid. Men det er så mange som ikke har en slik framtid. Vi står og ser ned på veien 8 etasjer under oss. "Her oppe er det godt. Vi har frihet og mye moro. Men det er så mange mennesker som ikke har fått opplevd den varmen og kjærligheten jeg har fått oppleve. Gud har vært så god mot meg, og jeg ønsker å være Hans vitne, og dele Guds godhet med dem", stråler hun med et inderlig ansikt.