Blessed Hands

Blessed Hands

Blessed Hands is a part of GTC (Grace Training Center), which aim is to equip and train young people in Myanmar.

–Vi kan                                                     Rapport 1 2013

Av atle Roger Mydland

Flaue og litt stolte over det de har fått til. Jeg berømmer dem og sier at dette nok kan selges i Norge!

In 2009 we were 5 girls from our orphanage who finished school. We were without job. What should we do? Our pastor told us about the opportunity to learn about sewing. I saw this as my chance to get income and a future. Now I really enjoy sewing and make different designs. Mostly we produce for the local marked. People here can't afford expensive cloths, so we normally buy the cheapest materials.

I know about 30 women who have got this training at GTC. There are about 10 sewing places, small fellowship with women learning skills and getting income.

This year I am going to be one of the “Blessed Hands”/ GTC "special" trained! I am proud of what I am doing.

I am praying that what I make will bless somebody.

Cing

Symaskinprosjektet

·        Gi opplæring i søm, design, og økonomi

·        Gi arbeidsplasser til ungdommer som ikke har råd til videre studier.

·        Historie: vi startet med 5 symaskiner i begynnelsen av 2009. Det er nå mer enn 20 maskiner og 3 kirker er engasjert i dette.

·        Mikrofinans: Kvinnene får ”leie” en maskin ett år, og gradvis nedbetale.

Etter snart 4 år i egen regi, har dette prosjektet gitt mer enn 40 damer en udanning og et yrke de kan være stolte av.

Det som produseres, selges på det lokale markedet; ei skjorte 10 kr.

 

Et «mislykket forprosjket»

Vi ønsket å ta dette prosjektet eller deler av det videre. Noen av damene har et høyere mål, og skulle like å selge noe til en bedre pris. Det ble valgt ut tre damer, vi kjøpte inn stoff, gav dem modeller, og tenkte at i beste fall kunne noe selges i Norge, - men etter korreksjoner og veiledning. Prøvene som ble oversendt til Norge viste seg å ha en så pass lav kvalitet at det ikke kunne brukes. Frustrasjon og mismot tok damene og oss. «Når ikke en gang de beste av oss syr godt nok til norske folk, hvordan kan vi andre klare det?» Men vi gir ikke opp der.... – og jeg tenker for meg selv: «jeg ser noe mer, et potensiale»

Ei dame som aldri har sett et høykvalitetsplagg, vet ikke hva vi snakker om når vi sier at vi trenger høy kvalitet. Det må læres.

 

Enkel opplæring av en ingeniør:

Jeg er litt enkel av meg, ser ikke alle begrensningene... Umuligheter blir til spennende utfordringer. Jeg tror at også disse damene kan få til noe mer, om de får opplæring og tro på seg selv.

Jeg er alltid på leit etter ting som med enklethet kan produseres. Denne gangen hadde jeg meg modeller, og prøver som de kan forsøke å kopiere. Selv om jeg aldri har sydd slike ting selv, er det gøy å finne ut at vi faktisk kan lage flotte ting, bare vi prøver og lar oss korrigere til å bli bedre.... Kan de lage ei veske, kan de lage mange forskjellige design. Men de må først åpne øynene for å tro at de kan få det til.

Jeg har gitt dem noen enkle tissue-boks cover, som de nå «masseproduserer».

Neste skritt:

Vi vil nå sende tre damer på tre måneders grunnleggende sykurs. Dette vil kunne gi dem et bedre grunnlag i sying. Håpet er at disse vil ta dette videre, og kanskje vi etterhvert kan sende noen på mer avvanserte kurs.....

Det handler om OSS og VI, ikke  bare DEM,

Skal VI Sammen gå videre?

Blessed Hands er en del av GTC (Grace Training Center), som har et mål om å trene og lære opp unge i Myanmar.

Er du interessert, ta kontakt med Atle Roger Mydland atle.roger@gmail.com blogg: www.MydlandBurma.blogspot.com

Jeg var nettopp i Myanmar og kjenner meg så velsignet. Jeg følte at jeg denne gangen ikke hadde så mye å gi, men plass til å motta hadde jeg...

Da jeg kom hjem ble jeg igjen velsignet over det jeg så på videoen. ikke noe fancy eller proft, eller veldig underholdende, men Hjerter.

Er det eldgamle korset for gammelt?

Novung(fiktivt) leder bønnemøtet. De er kun 10 barn når de starter, men forsamlingen vokser til ca 40 stk, mest barn. Det er ikke så rart for dette er et kirke-barnehjem utenfor Yangon, i Myanmar.

Novong er snart 8. Hun bodde sammen med foreldrene i fjellene nord-øst i Myanmar. Men da begge foreldrene døde ble hun sendt til onkel i India. Hun forteller selv at hun der fikk mye mindre mat enn søskenbarna, og at hun måtte jobbe dobbelt så mye. Hun flyktet tilbake til fjellene og hjemtraktene. Der fant noen henne og sendte henne til Yangoon, 2 dagsreiser derfra, til en vennlig pastor fra hjemtraktene. Pastoren tok i mot henne, som så mange andre pastorer fra dette området. Barnehjem er en selvfølge for ei kirke......

Det er ikke vanskelig å se at Novong nå har det godt, tross vonde minner og opplevelser. Hun snakker tre språk flytenden, men kjærlighetspråket til Gud lyser gjennom den lille skapningen.

Det eldgamle korset er fortsatt en trygg borg for reisende på livets vei. Bønnemøtene morgen og kveld er dagens høydepunkt, og gir en familiefølelse og tilhørighet.

Lytt til 2 gitarer og mange barnestemmer synge. Kvaliteten kunne vært bedre, men ikke hjertene....... 

Video:   http://www.youtube.com/watch?v=JicPDL6u3IQ&feature=youtu.be

Renovert barnehjem utenfor Yangon

Burma: –Obeds house

Dedication of renovated building

Atle Roger Mydland

Prayer and dedication for the buildings and the kids

Obeds House is an orphanage in the outskirts of Yangon, Myanmar.  Here about 24 kids are living together with 5 grownups. Most of the kids are from the Burmese society, and the surrounding village. But some are also from the Karen-state and others from the Chin-state.   Some have lost their parents, some have parents that can not take care of them, and others are thrown out after the mother or the father has got a new wife or husband.

The orphanage is not a castle, it is not a nice hotel. But surely it is a home, a place to be loved and to be cared for, a place to be wanted.

The oldest girls at the orphanage

I was here first time about 4 years ago and was so impressed by the kids. They were so happy over their survival of the cyclone Nargis that killed so many people in that area. 

I also saw their living conditions. «It would be better to close the whole orphanage» I thought. But what would happen to all those kids?

4 years ago, the orphanage did not have water. Many kids were suffering under skin deceases and often stomach problems. We gave them water, not just to the orphanage, but also flowing to the pore families around, thus showing Gods love to the neighborhood. 

We also saw that the distance between the kitchen and the outdoor toilets were too small. Friends in Norway, Roy and Hege Aaros, heard about the conditions, and thought they could do something with that problem. Now they have nice indoor toilet at the Obeds House.

Last year the Swiss couple Heinz and Ruth Hertig had a feast in Switzerland. They did not want gifts for themselves, but a gift to Obeds House, thus supporting the renovation of the buildings. The property also got a fence around, making the home more secure.

I do not like to beg for money, I don't like "the money" to be any focus at all. But as result of people meeting people, we often see that love are flowing. We all are in need of to be seen in some ways, to feel that we belong. Maybe those kids need that more than other kids, I just can assume. But I easily can see their gratitude and thankfulness when they sing for us about Gods plan for their lives.

What is a  dedication without much food? The pig is cocked and rise for hundreds